En sommer kort fortalt

”Hvordan har sommeren vært» eller «Har dere vært noen plasser i sommer»? Jo da, vi har vært hjemme en plass. Noe som egentlig er ganske vanlig på et gårdsbruk, og helt naturlig. Vår og sommer har spølt forbi oss med vekslende vær, og jevnt over gode temperaturer med fin avlingsmengde på førsteslåtten, hvor det ble en del våte baller. All snøen som kom i vinter tinte i en evinnelig langsom prosess med en evig vårflom som gikk over i sommerflom. Uten den helt store vanntoppen. Tidspunktet for høvelig såing ble forskjøvet når flere av jordene sto under vann. Sommerværet har og vært preget med en del vind, noe som er spesielt for vårt område i dalen. Den har i alle fall vært svært behjelpelig mot hordene med mygg, knott og klegg i alle sjarmerende varianter, som virkelig har prøvd å spise oss levende. Tross høysesong så har vi fått badet og kost oss som familie og i nærmiljøet, og barna våre har fått både lut og kaldt vann i de mest hektiske periodene.

Beiteidyll i en tynn strømtråd

Beiting er viktig, så viktig at en mottar tilskudd for å stimulere til det, og vi bruker mye tid og planlegging for å få til gode beiter med næringsrikt gress til melkekyrne. Slik får vi skifter som de faktisk får beite på og ikke bare lufting. Kyr er ofte bedagelige dyr, men de kan faktisk nesten fly i visse tilfeller. Så «kjære dagbok», i deler av sommeren må jeg innrømme å ha følt frustrasjon og et ørlite hat ovenfor noen av kyrne mine. De fleste er veldig vanlige kyr, og gjør som kyr seg hør og bør. Mens enkelte ikke liker å gå ut av fjøset i utrengsmål … det er helt klart livsfarlig utenfor fjøsets fire vegger. Vi er heldige eiere av ett knippe førstegangskalvere og to voksne kyr som krever forsiktig tilnærming til beiting. Fluktatferd er som kjent smittsomt i en flokk, og det er ikke bare én gang de snur på tur til beite for å prøve å trø ned den der lille rare personen som går bak flokken og tror hun er sjef.

Min venn Lissi

Jeg legger godt merke til enkeltkyr. Min venn Lissi er et individ med egen personlighet, glad i kos under rette forhold, men svak under press. Ved beiteslipp tok hun strake vegen ut av gjerdet, rundt fjøset og rett ned på plenen utenfor huset. Både Lissi og vi var traumatisert. Spesielt siden elven omkranser fjøset i tett omfavnelse. Hun ble inne påfølgende dag og til resten av kuflokken hadde fått litt mer beiterutiner. Etter en dag inne i fjøset, er det fæle greier å skulle ut på beite igjen. Beitenekt er ikke nødvendigvis dødsstraff her på bruket, men det skal sies at det er brukt mye tid i innhegningen bak fjøset for å herde Lissi og hennes kompanjonger som driver med oppvigleri mot beiting. Det er rett og slett veldig belastende å gjete kyr som vil snu hjemover i gallop ved den minste unnskyldning. Ikke minst er det farlig.

De to voksne kyrne Ninjago og Ginger har definitivt sin siste sommer på beite, og som ku hos oss. Slikt tull orker vi ikke år etter år. Ironisk nok ble Ninjago inseminert i alle fall tre ganger for å få til sommermelk. Lissi redder seg med å være en pliktoppfyllende melke- ku ellers, og er mest sannsynlig drektig med sin andre kalv. Søt er hun og, tross alt, men hun fikk en dose kjøttfesæd denne gangen. Sitat fra min bedre halvdel etter beiteslipp av melkekyrne: «Beiting er veldig fint, men det er også et h…». Det kunne ikke vært mer rett.

Delt opp beitene i flere mindre skifter

Vi har i år med vilje delt opp beitene i flere mindre skifter da vi opplevde at gresset alltid vokste ifra beitetrykket kyrne ga, og vi endte opp med å beitepusse mye. Vi erfarte og at dyrene var vanskelig å få hjem med for store beiter. Så ironien er at ikke vil de ut og slettes ikke hjem. Det gir merarbeid med gjerding, men det har tydelig hjulpet godt på beitetrykket, og de er flinke å komme hjem. Beitepusseren er ikke helt pensjonert, og spesielt etter de lange periodene med regnvær hvor vi har holdt melkekyrne inne enkelte dager, har den fått lufte seg litt. Når raigressbeitene skjøt fart kunne vi dessuten pakke to av skiftene til fôr, istedenfor at kyrne hadde trødd ned gresset eller at det hadde blitt pusset vekk.

Merarbeid, men godfølelse

Beitesesongen er en krevende og fin tid. Det gi ekstra arbeid som tilsyn langt fra gården, gjerding, beitepussig, gjødsling, oppføring av vannkilde, dyr som skader seg, celletall, vått beite, insekter, dyr utfor gjerder, rømte dyr, hjemhenting av dyr og ikke minst å ha nok beiteareal. Til tross for merarbeid er det veldig tilfredsstillende å få de ut, og det gir en god følelse når dyrene er på beite og de begynner å finne rutinene sine. Ikke minst er det bilder av dyrene våre på beite vi liker å vise frem. De er jo så fine!

Et nytt hjelpemiddel på gården

Når melkekyrne er vel ute, er det kviger og sinkyr sin tur. Dette er den første sesongen vår med virtuelle gjerder. Vi var spente på å prøve de og å få brukt de gamle beiteområdene uten permanente gjerder, og det å slippe å sette opp de vanlige strømgjerdene til sinkyrne på de vanlige plassene. Problemet vårt er nok først og fremst at vi mangler et egnet område som de kan gå på opplæring i fred og ro, da områdene rundt fjøset brukes nesten daglig av melkekyrne. Å få klemt inn minimum to dager på opplæring var ikke alltid enkelt. Vi rullerer også på klavene da det er sinkyr som skal inn til kalving og melkekyr som skal tørkes. Det blir dermed mye opplæring på nye individer hele sesongen. Storfe er heldigvis veldig læringsvillig, og det gikk ikke lang tid før de skjønte opplegget. Og spesielt imponerende er det at den virtuelle gjerdegrensen gikk langsmed en bugnende byggåker med erter og vikker mens de selv fikk meske seg med passende sinkubeite og grove strå på sin side. Strøm regulerer tydeligvis appetitten godt. Noe som er verdt å skrive seg bak øret for eget vedkommende for roligere tider som kommer mot vinteren.

«fint å kjenne at høsten også er utrolig fin»

Høsten er også utrolig fin

I hodet mitt er sommeren evig lang, men nå som det er mer høst enn sommer er det fint å kjenne at høsten også er utrolig fin. Litt mer avslappende stemning når andreslåtten skal tas, selv om det er mer bekymringer rundt nedbør og nok tørke. Og dyrene har funnet beiterutinene sine og blitt vant med gjerder, fysiske som virtuelle.

Barna er på skolen i ukedagene, og minsten har begynt i barnehagen. Rutiner er gode å ha. Ikke minst er det fine vekster å finne i skogen mens man tar tilsyn av beitedyr. Er høsten fin og tørr kan dyrene se frem til fine uker med beite ennå, mens vi forbereder oss mot vinteren.